Slik plotter du en roman: velprøvde metoder sammenlignet

Før eller siden må enhver romanforfatter bestemme hvor mye som skal ligge fast før første side. Noen kan ikke begynne før de kjenner slutten. Andre mister all interesse i det øyeblikket historien er fortalt i en disposisjon. Begge fremgangsmåtene gir ferdige bøker, og for begge finnes det verktøy som hjelper.

Denne veiledningen går gjennom de mest brukte plottemetodene, hvor de kommer fra, og hva de er gode og dårlige til. Vil du ha de grunnleggende prinsippene først, begynner du med Hva er plot?.

Planlegger, oppdager eller et sted imellom

Forfattere pleier å dele seg i to leirer. Planleggerne, på engelsk plotters eller outliners, legger historien opp på forhånd, ofte scene for scene. Oppdagerne, som på engelsk kalles pantsers eller discovery writers, finner historien mens de skriver. George R. R. Martin beskriver det samme skillet som arkitekter og gartnere: den ene tegner huset før han bygger det, den andre planter et frø og ser hva som vokser.

De fleste arbeider et sted i midten. Mange oppdagere kjenner utgangspunktet og et omtrentlig mål; mange planleggere forlater disposisjonen så snart personene får liv. Det nyttigere spørsmålet er ikke hvilken leir du hører til, men når du gjør det strukturelle arbeidet: før førsteutkastet eller under omskrivingen. Selv en ren oppdager må teste det ferdige utkastet for struktur.

Treaktsstrukturen

Tanken om at en historie har en begynnelse, en midte og en slutt, går tilbake til Aristoteles’ Poetikk. Som arbeidsverktøy spredte treaktsstrukturen seg særlig gjennom filmmanus, ikke minst gjennom Syd Field. Den deler en historie grovt inn i fjerdedeler: én, to og én.

1. Første akt, anslaget: verden og personene presenteres, en utløsende hendelse forstyrrer likevekten, og ved slutten av akten forplikter hovedpersonen seg til konflikten.
2. Andre akt, konfrontasjonen: hovedpersonen forfølger målet mot økende motstand, med et vendepunkt midt i som øker innsatsen.
3. Tredje akt, løsningen: etter et bunnpunkt kommer den avgjørende konfrontasjonen, fulgt av en ny likevekt.

Modellens styrke er enkelheten. Svakheten er andre akt, som fyller halve boken, og som modellen sier svært lite om. Derfor behandler mange forfattere midtpunktet som et eget vendepunkt, som deler det lange midtpartiet i to håndterlige halvdeler.

Heltens reise

I The Hero with a Thousand Faces (1949) beskrev mytologen Joseph Campbell et mønster han fant i myter fra mange kulturer: en helt forlater den vanlige verden, prøves i en ukjent verden og vender tilbake forandret. Christopher Vogler, manuskonsulent i Hollywood, tilpasset det for fortellere i The Writer’s Journey som en modell med tolv stadier, fra kallet til eventyret og møtet med mentoren til hjemkomsten med eliksiren.

Heltens reise passer for eventyr, fantasy og enhver historie der en person drar ut, bokstavelig eller innvendig. Arketypene, som mentoren, terskelvokteren og hamskifteren, er nyttige stikkord. Fulgt stadium for stadium kan den likevel gi en historie som føles svært velkjent.

Snøfnuggmetoden

Snøfnuggmetoden, the Snowflake Method, ble utviklet av Randy Ingermanson. Den begynner i det små og utvides trinnvis, slik et snøfnuggfraktal vokser fra en enkel trekant. Du oppsummerer romanen i én setning, deretter i ett avsnitt med de store vendepunktene. Så kommer korte sammendrag for hver hovedperson, en lengre synopsis, en liste over alle scener og til slutt utkastet.

Den fungerer godt for forfattere som liker grundige forberedelser og vil utvikle person og handling sammen. En nyttig bieffekt: setningen og sammendraget du senere trenger til en synopsis og et følgebrev, lages underveis.

Save the Cat

Save the Cat! er en bok om filmmanus fra 2005 av Blake Snyder. Kjernen er et skjema med femten taktslag, hvert plassert på et omtrentlig punkt i historien: åpningsbilde, katalysator, moro og lek, midtpunkt, alt er tapt, finale og flere. Tittelen viser til en tidlig scene der helten gjør noe snilt, slik at publikum heier på henne. Jessica Brody tilpasset senere metoden for romanforfattere i Save the Cat! Writes a Novel.

Save the Cat er svært konkret, og derfor populær i sjangerlitteratur der leserne forventer en bestemt rytme. De faste prosentene kan friste deg til å bygge en historie med stoppeklokke. Bruk dem som rettesnor, ikke som regel.

Scenekort

Den mest praktiske metoden trenger ingen teori. Hver scene får et kartotekkort med en linje eller to om hva som skjer, fra hvilket synspunkt den fortelles, og hva som har endret seg ved slutten. Du legger ut kortene, flytter dem, stryker noen og ser hullene. Fargekoder hjelper deg å skille sidehandlinger eller synspunktpersoner.

Scenekort passer både for planleggere og oppdagere, de siste særlig når et ferdig utkast skal omorganiseres. De lar seg lett kombinere med hvilken som helst av strukturene ovenfor. Prøv å legge kortene ut under de tre aktene: der det samler seg få kort under én akt, mangler det historie; der mange kort ligner hverandre, gjentar historien seg.

Metodene i korte trekk

Vanlige spørsmål

Hvilken plottemetode er best?

Ingen er bedre i prinsippet. Det som teller, er om den passer måten du arbeider på og sjangeren du skriver i. Mange forfattere kombinerer metoder, for eksempel treaktsstrukturen som ramme og scenekort for detaljene.

Kan jeg skrive en roman uten disposisjon?

Ja, mange romaner er skrevet slik. Det strukturelle arbeidet skjer da i omskrivingen, der du tester det ferdige utkastet for årsak og virkning, vendepunkter og stigende spenning.

Hvor detaljert bør en disposisjon være?

Detaljert nok til at du vet hvor neste scene er på vei, og åpen nok til at du fortsatt har lyst til å skrive den. For noen er det én side; for andre en komplett sceneliste.